Sårbarhet
Hva er det med oss mennesker og sårbarhet.? Hvorfor er det så skrekkelig vanskelig å vise sårbarheten vår ovenfor andre mennesker?
Det siste halve året har jeg fått kjenne på hvor overveldende ubehagelig det er, hvor overraskende livredd jeg selv har vært for å vise/være sårbar. Jeg sa ja til en jobb, som jeg trodde skulle bli gøy, spennende, givende, og utviklende. Håhå, den ble skikkelig utviklende, men på en helt annen måte enn jeg hadde bestilt.
Styrken av ubehaget jeg kjente den dagen da jeg“ikkefikk” til jobben, hvor jeg opplevde at alt låste seg og jeg ikke klarte å levere det jeg ønsket og ikke minst det jeg tenkte var forventet av meg, og det å ha så mange mennesker rundt meg som vitne, gjorde at jeg som en 50år gammel dame kom hjem og hulket som et lite barn. Hver gang jeg så for meg ansiktene til kollegaene mine, som jeg tolket som veldig dømmende, kom en ny bølge av hulk. Dette holdt på hele natten. Og jeg lot det skje, jeg lot gråten få all plass, snørr og tårer. Da jeg våknet, etter et par timers søvn var jeg helt utslitt, øynene var hovne og kroppen føltes som den hadde gått igjennom kjøttkverna et par runder. Jeg prøvde å gi meg selv støtte og omsorg, men skammen og frykten for hva de andre måtte mene om meg var fortsatt sterkest.
Jeg hadde aller mest lyst til å ringe å si at jeg slutter, jeg vil ikke være med mer, men dette måtte gjennomføres.
Neste gang jeg møtte kollegane mine var skammen ikke til å holde ut, det var smertefullt å møte blikkene deres og jeg var sikker på at de tenkte det samme om meg som jeg gjorde.
Og hva tenkte jeg meg om meg?
Jeg tenkte at jeg var helt verdiløs og at jeg egentlig ikke hadde noen rett til å være der.
Og jeg ble genuint overrasket da flere av kollegaene mine behandlet meg som at de fortsatt likte meg. De møtte meg fortsatt med et smil, fortsatt med en klem.
Selv om jeg skjønte rasjonelt at jeg fortsatt hadde verdi, oppførte kroppen seg som at jeg var helt ubrukelig og at det var sant for alle.
Ikke en gang ba jeg om hjelp, eller sa høyt at nå føles det skikkelig jævlig, kan vi ta en pause.
For jeg var en voksen kvinne som skulle ha kontroll og skulle være profesjonell. Og tanken på å vise dem hvor redd jeg var, var helt utenkelig.
“Shame is the intensely painful feeling or experiencing of believing that we are flawed and therfore unworthy of love and belonging.”
Breneè Brown
Jeg visste godt at det Brenee Brown snakker om her er helt sant, men jeg hadde helt glemt hvor smertefull og skummelt det kan være å være i en situasjon man ikke helt mestrer, hvor man blir utfordret, hvor man skal lære og utvikle seg.
Underveis angret jeg flere ganger på at jeg hadde sagt ja til jobben, men i dag sitter jeg og tenker at det er den viktigste jobben jeg har sagt ja til på maaaange år. Det har vært mange år nå uten de alt for store utfordringene, jeg har gjort jobber jeg har følt at jeg kunne mestre. Det er mange år siden jeg satte meg selv i en situasjon hvor jeg ikke har hatt nogenlunde kontroll over resultatet, hvor jeg ikke har hatt nok erfaring til å kunne kalkulere og håndtere et evt.“nederlag”
Det denne jobben ga meg var den fantastiske muligheten til var å se skammen og frykten på hva andre måtte mene om meg rett i hvitøyet. Etter den første store bølgen kom det flere bølger med skam og frykt , men for hver bølge ble de svakere og svakere for jeg ble sterkere og tryggere i meg.
Jeg har fortsatt ikke kontroll på utfallet av jobben, men jeg har begynt å finne ro i at noen kommer til ikke like det jeg har bidratt med og det er helt greit.
Guleroten med å sette seg selv(ellerbli kastet ut i ) situasjoner hvor skammen og frykten blir aktivert er at man får trent på å være sin aller beste cheerleader. Og det å erfare at mine venner og familie fortsatt er glad i meg, og at jeg føler at jeg har samme verdi som før jeg tok jobben, er nettopp den tryggheten jeg trenger for å si ja til neste jobb jeg har lyst på selv om jeg ser at den kan utfordre meg. Det aller viktigste her er så klart hva jeg tenker om meg selv og min verdi!
Hva hadde skjedd hvis vi mennesker hadde visst mer sårbarhet? Hvordan hadde vi behandlet oss selv og hverandre hvis vi var litt mer komfortable med å trene på å gjøre ting vi ikke kan?
En av mine favoritter på tv har alltid vært “Harald gjør ting han ikke kan” på“Senkveld med Harald og Thomas”. Harald var livredd og ikke redd for å vise det, men gjorde det allikevel. Hver gang han satte nedfor en hoppbakke eller noe annet galskap kjente jeg at jeg var litt misunnelig for jeg visste jo hva premien var da han hadde gjennomført stuntet. En skikkelig deilig dose av et adrenalinkick etterfulgt av“jegkan erobre verden” følelsen. Og jeg tror han bygde troen på at ingen ting er så farlig eller flaut at han ville la være å gjøre det hvis han hadde lyst til å gjøre det.
Er det ikke nettopp frykten for hva andre mennesker mener om oss som holder oss tilbake fra å leve de livene vi egentlig drømmer om?
Det er lammende for oss mennesker når vi(meginkludert så klart) gir makten over til andre mennesker. Vi gir deres mening om oss mer kraft og viktighet enn vår egen mening om oss selv.
Så neste gang jeg ser et mennesket som kaver i frykten og skammen, skal jeg gi personen en klem, et støttende ord, bli inspirert og kast meg selv ut i en situasjon jeg har drømt om lenge, som jeg ikke har turt i tilfelle jeg“dritermeg ut”. Og ikke minst fortsette å gi meg selv en klem og støttende ord når jeg kaver i skammen og frykten.
Neste gang så skal jeg snakk med noen. For med en gang man snakker høyt om dette, med noen du stoler på, forsvinner mye av kraften av skammen og frykten og det blir mye enklere å fortsette å møte bølgene.
Datteren min skulle ta et valg her om dagen og da sa hun til seg selv: hva hadde jeg valgt hvis ingen hadde blitt lei seg. Så kjente hun hva hun ville og så fulgte hun det valget som var riktig for henne. Mye å lære av de unge altså.
Jeg skal leve litt mer som Harald og datteren min, se frykten i hvitøyet og gjøre det allikevel!